Om å være hypokonder

De siste ukene har ikke vært lette for meg. Det begynte med at jeg ble grådig forkjølet rett før jeg skulle til en ørenesehalsspesialist på sotra. Så kommer jeg dit, han kikker inn i nesa mi og sier følgende: "Du har skeiv nese og er for feit". Nå var det kanskje ikke ordrett sånn han sa det, men jeg mener når du tar 250 kroner for 10 minutters jobb, kan du jo være litt hyggelig. Så der fikk jeg altså henvisning til operasjon på haukeland(for nesa ikke fettet). Er enda overbevist om at den operasjonen kommer til å ta livet av meg. Men så begynte jeg altså å hoste noe så veldig. Helt til jeg brakk meg. Jeg var jo naturligvis overbevist om at dette var KOLS og at jeg derfor hadde bedgrenset tid igjen. Etter å ha skrevet testamentet og sagt ordentlig farvel til Torill og Andreas finner jeg ut at det er bronkitt. Sykemeldt en uke med feber hoste og konstant dødsangst. Når dette legger seg merker jeg kraftig hodepine. Klarer selvfølgelig å overbevise meg selv om at det er svulst og blir igjen enormt nærvøs. I dag er hodepinen borte for det meste men jeg svir noe så veldig i nesa. Må være noe grusomt det også. Det er sannelig ikke lett å være hypokonder!!!

Kjetil Tipset idag: Sliten vinyl

Dette er Taj Mahal, Levende Blues legende. Selv oppdaget jeg ham da jeg så på den ekselente DVD :"Rock and roll circus". Mannen spiller rett og slett den fetetste blues man kan tenke seg.

Wikipedia:"His music blends various sources: blues, reggae, Cajun, gospel, bluegrass, Hawaiian (in fact, Taj lived for many years on the Hawaiian island of Kaua'i), African and Caribbean musical traditions. While keeping true to their roots, he adds his own special touch. He also plays an assortment of musical instruments.
He has received two Grammy Awards in the category Best Contemporary Blues Album, the first in 1997 for Señor Blues, and again in 2000 for Shoutin' In Key."

Taj Mahal ga ut plater langt ut på 2000 tallet og et forundrer meg ikke om han spiller enda. Løyp og kjøyp

Nostalgi på godt og vondt

Det hender en gang i blandt at jeg blir skikkelig lei av folk som er nostalgiske. Det blir ofte så himmelropende patetisk å feks være motstander av all utbygging til fordel for å beholde at det gamle skrapet. Akkurat som dem som lager sanger om gamle bislett. De har jo bygd en mye finere stadion nå. Det har lett for å bli litt sånn:"Alt var mye bedre under krigen".
Men... så har du jo den konstruktive nostalgien. Den som handler om gode minner. Herved starter jeg foreningen for kontsruktiv nostalgi og mot krigen!!!! PS: Under ser man eksempel på noe man kan kalle: Fyllenostalgi, Dårlig smak nostalgi eller "sørennåfikkjegdenpåhjernen igjen"nostalgi.

Drømmehuset

La det være sagt. Jeg har flere sider en man kanskje skulle tro. En av disse sidene er at jeg ikke alltid er spesielt begeistret for mennesker. Min kjære kone og jeg har hatt en del diskusjoner på hvordan vi vil at vårt fremtidige liv skal se ut, og jeg har ofte tydd til følgende scenario: Vi bor i et lite koselig hus (90-100 kvadrat) enten inne i en skog, eller helt ute ved havet. Det går bilvei dit men ingen kjører så langt. Naboer finnes,men alle er bortenfor synsfeltet, og viktigere hørselsfeltet. I hagen har vi et lite drivhus hvor jeg prøver å lure Torill til å dyrke Marihuana, bare for å se om vi får det til, i tillegg har Andreas boltreplass for seg og vennene sine i hagen. Dette høres jo greit og fint ut MEN. Den norske stat(eller iallefall noen slemminger) har laget det slik at folk ofte bosetter seg på samme sted, og hus med strandlinje eller egen skog er dyrt, i tillegg har man nerve til å ikke sette opp busstransport fra disse knøttestedene til feks Oslo. Det spørs om ikke min kone og jeg vil krangle litt til.