Skole,skulking og takeaway chinese style

Det er ikke ofte jeg savner skolen, det er sjeldent jeg tenker på skolegang uten å prise Gud for at jeg kom igjennom sånn noenlunde. Men her tidligere tok jeg meg selv i å mimre litt. La meg ta deg tilbake til det herrens år 1999. (*Sånn der klirr som når man bytter side på de der disneykassetene med bok*)

På det harde nittitallet var det bare pugging som var godt nok. Jeg innrømmer gjerne at jeg hadde gledet meg til å begynne i 3 klasse på vidregående, for endelig skulle vi studere de virkelig store, kanonene i norsk litteraturhistorie. Min store helt var Bjørneboe(hadde lest noen fantastiske dikt av han, ikke noen bøker), men jeg gledet meg til å stikke hodet ned i støvete bøker av Hamsun,Ibsen, Holberg og Kielland. Min drøm døde etter den første fredagens dobbelttime med vår klasseforstander og norsklærer. Jeg skal ikke slenge dritt om noen her, men la meg si at i mange år lå bla Hamsun øverst på min hatliste. Timene besto av pugging, og av at læreren spurte folk hun visste ikke kunne noe om akkurat det de ikke kunne.(Ikke mer dritt om henne nå Johannessen). Men det triste var at jeg rett og slett ikke åpnet øynene for disse fantastiske verkene og forfatterene; dels fordi jeg ikke forsto dem(hvorfor forstå når man kan pugge), dels fordi jeg hadde mer en nok med å lese antall sider i lekse til neste dag osv. I ettertid har min geniale far og beleste svigerfar penset meg inn på den grønne sti litterært sett, og jeg har sett lyset gjennom tidenes beste bok "Markens grøde".(Les den ignoranter)

Vel, historien går videre ved at jeg begynte å skulke norsktimer. Vi hadde så vidt jeg husker norsk rett etter midttimen, og det gjorde det ikke mindre fristende å skippe faget til fordel for Askims mange pene parker, eller Haugomgrillen med sine ebolabakterier. Men det var et sted som slo dem alle, et kinesisk paradis(tror iaffal det, sånn asiatisk uansett) hvor man fikk kjøpe, samme hvor knegne foreldre man hadde. De serverte alt fra nuddelpakker som de varmet opp til 2,50, til røveren blandt dem alle nemlig chop suey med sursøt saus. Bisetning: Jeg kjøpte engang rekechips med hvitløkssmak der, og ingen ville prate med meg resten av dagen.

Det som ofte skjedde var at da norsktimene begynte, satt jeg på en park i Askim med en Chop Suey, dette var takeaway og jeg kjøpte alltid på lønningsdagen da min far punget ut. Da jeg senere returnerte for andre og mer interesante fag, hendte det at jeg møtte min norsklærer i trappen. Hun sendte meg alltid et av disse "Jeg er ikke sint jeg er skuffet" blikkene. Værre var det den gangen hun leste opp fraværet og sarkastisk bemerket "Du ser ut til å oftest være syk i mine timer du, Kjetil." Andre ville selvsagt latt slikt snakk gå inn på seg, og blitt en patetisk taper som bruker bloggen sin som psykolog, men jeg er som kjent ikke slik. Jeg savner faktisk denne skulkingen. Dropper jeg jobb nå, kan det i ytterste konsekvens bety helseskader. Skipper jeg nå, må andre gjøre min jobb.
Nei takke meg til en Chop Suey på Askims fagre benker, halvt leende av idiotene som akkurat nå satt og pugget Peer Gynt.